Tretthet og skuffelse i Donetsk

Hendrik Weber - Klassekampen 

Den russiske journalisten Liza Aleksandrova Zorina skriver i Klassekampen 2. mars om «Tretthet og skuffelse i Donetsk». Hun beskriver situasjonen i den selverklærte Folkerepublikken over tre sider, men det bildet hun tegner opp blir dessverre veldig ensidig. Hun kan heller ikke regne med mye motstand fra lesere, for bare noen få nordmenn har vært der.

Som medlem i Folkediplomati Norge har jeg reist fire ganger til Donetsk i 2018 og allerede én gang i år.

Etter mine besøk i byen kan jeg ikke bekrefte at gatene er tomme for folk og at alle har trukket seg tilbake i frykt for fremtiden. Det er riktig at livet for de fleste er vanskelig og at flere på grunn av krigen har forlatt byen, men kafeene langs gatene er fulle av folk og i helgen spaserer familier med barnevogner gjennom parkene. Gatekjøkken tilbyr tradisjonelle bakevarer og butikkene er fulle av varer.

Under alle mine besøk i Donetsk har jeg ikke sett militære og «kampklare menn i kamuflasjejakker». For å se den virkelige elendigheten som krigen forårsaker, må en oppsøke frontlinjen, dra til landsbyer som Zaytsevo eller bosettingen til Gagaringruvene. Her møter en folk som med tårer i øyene forteller at de blir bombardert hver natt, og at ungene deres drar til skolen på tross av at snikskyttere venter på dem tidlig om morgenen. Russiske soldater har ingen sett. «Hadde det vært russiske soldater her så hadde krigen vært slutt på dagen» hørte jeg fra tre gamle damer som jeg snakket med på gaten.

Det er riktig at det gjenstår mye arbeid for Denis Pushilin og hans nyvalgte regjering. Det er mange problemer, men å tro at folk vil tilbake til Ukraina, er ren ønsketenkning fra ukrainske og ikke minst europeiske politikere. Etter drapet på den karismatiske lederen Alexander Zakharsjenko i august 2018 var befolkningen i sjokk, men de har kommet seg videre allerede og bygger sin egen stat.

Hvis vi i vesten tror at vi bare må vente til befolkningen i Donbass ber om unnskyldning for å kunne vende tilbake til Ukraina og EU, så har vi ikke forstått hva denne krigen handler om. «Hvordan går det», spurte jeg en elektroingeniør. «Vi bygger vår drøm», svarte han.

Last ned artikkel fra Klassekampen:

Last ned artikkel fra Liza Aleksandrova Zorina


En artikkel fra Arve Meisingset - Donbass

Liza Alexandrova-Zorina har skrevet ensidig om konflikten i Ukraina. Tekstene har preg av anekdoter og mangler nødvendig metodikk om konflikten, sosiologi og økonomi. Hun skriver at 'Provinsen (Donetsk) ligger i konfliktområdet mellom ukrainske og russiske styrker'. Dette er feil. 85 prosent av separatisthæren består av lokale styrker fra Donbass. Dette er et høyt tall for en borgerkrig. De fleste fremmedkrigerne er russere, men Russland har ikke villet sende regulære styrker uten at landet får et mandat fra FN. Dette forhindrer ikke at FSB og GRU er tilstede. Hadde Russland villet krige mot Ukraina, så ville store deler av Ukraina ha blitt okkupert i løpet av få dager. Det er kun ukrainsk propaganda som framstiller borgerkrigen som en krig med Russland.

Zorina skriver at flere ikke har anledning til å hente pensjonen sin i Ukraina, og at de gamle må betale store summer på begge sider av grensa. Dette er alene Ukrainas feil. Det vil være enkelt å lage en ordning slik at pengene kom helt fram til de gamle i Donbass, hvis Ukraina hadde villet. Tilskudd fra Russland er å betrakte som hjelpesendinger, men er like store som minstepensjonen i Ukraina.

Russland har ikke villet annektere Donbass, og har hele tida arbeidet for en reintegrering med Ukraina, mot separatistenes ønske. Ukraina har ikke villet forhandle med separatistene og har ikke gjort noe for å framstå som en attraktiv part for Donbass. Landet har i stedet sanksjonert, sabotert og kriget, slik at en gjenforening er umulig. Ukraina har ikke kriget for å få tilbake Donbass med innbyggere som landet ikke vil ha. Ukraina har kriget for å få støtte fra Nato-land og kvalifisere til medlemskap i EU og Nato. Nato benytter gjerne Ukraina i en proxy-krig som begrunnelse for egen styrkeoppbygging.

Zorina skriver fordreid om 2014: 'men(s) folk i Kiev lærte seg å lage sushi hjemme, kjøpte nye kjoler og dro på reiser'. Fem år etter statskuppet i 2014 er Ukrainas brutto nasjonalprodukt per innbygger kun en tredjedel av tallene for Russland og Polen og en åttendel av Norges tall. Veksten i Ukraina er så lav at verdensbanken sier at landet vil behøve femti år for å komme på nivå med Polen.

Fra 1990 til 2013 ga Russland 200 milliarder dollar i subsidier til Ukraina. Dette tilsvarer 8 milliarder dollar i gaver per år. Vesten gir ikke gaver, men lån med renter. Etter 2014 må Ukraina tilbakebetale lån fra Verdensbanken og IMF. Ukraina skal i år betale 15 milliarder dollar i renter og avdrag på offentlig gjeld. Ukrainas totale brutto nasjonalprodukt er på kun 112 milliarder dollar.

Ukraina burde ha vært et handelsnav mellom øst og vest, men et handelsnav har ikke råd til konflikt med sine viktigste handelspartnere. Før statskuppet var 30 prosent av handelen med Russland, og annen handel var avhengig av denne. Majoriteten av Ukrainas befolkning ønsker bedre samarbeid med Russland. Det er NATO-landene som har narret Ukraina inn i konflikten med Russland. Det er heller ikke slik at Russlands befolkning og ledere ønsker en annen relasjon til EU og Nato enn Ukraina; det er kun ukrainerne som innbiller seg at de er annerledes.

Zorina skriver ikke om hvorfor tre regioner erklærte seg uavhengig av Ukraina. Dette skjedde på grunn av statskuppet i Kiev, som disse tre ikke kunne akseptere. Statskuppet besto i å jage presidenten ut av landet, drepe 18 politimenn, skade flere, og skyte på demonstrantene fra egen side (ref. vitnehøringene). Uten statskuppet ville uavhengihetserklæringene og borgerkrigen ha vært unngått og økonomien vært mye bedre. Statskuppet var også helt unødvendig, da nytt presidentvalg ble garantert innen tre måneder. Statskuppet har hatt katastrofale konsekvenser for Ukraina.

Arve Meisingset