Terrorister og separatister i Donetsk

Hendrik Weber - Steigan.no 

Terrorister og separatister i Donetsk

I midten av februar 2018 fikk vi muligheten til å besøke Folkerepublikken Donetsk. Der snakket vi med vanlige folk og hørte deres historier. Vi besøkte blant annet en skole, et sykehus og et barnehjem, og hadde møter med både republikkens president og flere regjeringsmedlemmer for å høre deres syn på den aktuelle situasjonen. Etter alle disse møtene har jeg personlig byttet ut ordet «konflikt» med «krig». Det som foregår i Donbass er ingen konflikt, men en krig eller borgerkrig. Selv om sentrum av byen Donetsk lett kan sammenlignes med andre storbyer i Europa, ser vi overalt følgene av den pågående krigen. Portforbudet fra kl. 23, minner oss også om at dette virkelig er en krigssone.

Sammen med borgermester i byen Gorlovka, Ivan Prikhodko, besøkte vi tettstedet Saizevo, som ligger omtrent en time nord for Donetsk. De små husene, i typisk russisk stil, var provisorisk reparert etter flere granatangrep fra den ukrainske arméen. Vi befant oss bare 350 meter fra frontlinjen, og et stykke unna hørte vi skyting og granatnedslag. Våre væpnede vakter ble etter hvert urolige. En gammel mann kom syklende langs veien. Han stanset og lurte på hva vi gjorde i dette området. Vi snakket med ham, og han inviterte oss til en kopp te hjemme hos seg. Huset hans lå bare noe få meter fra frontlinjen. Vi takket pent nei, og han syklet videre.

I Saizevo møtte vi Irina Dikun, en tøff dame fra kommunens administrasjon som holder sivilsamfunnet i Saizevo i gang. Hun har fått en rekke utmerkelser fra regjeringen for sitt arbeid for kommunen under disse vanskelige forholdene. Hun fortalte oss at i nesten alle hus bor det familier som gjemmer seg i kjelleren under angrepene. Om dagen er det som oftest rolig, men om natten og tidlig om morgenen er det ofte granatangrep. Siste angrep på dette tettstedet, som egentlig ikke burde ha vært noe militært mål, var tidlig samme morgenen, rett før vi kom. Heldigvis ble ingen skadet.

Vi fikk også anledning til møte republikkens president, Alexander Zakhartsjenko. Etter et kort, offisielt møte på sitt kontor, tok han oss med til den komplett ødelagte flyplassen som ligger like ved frontlinjen utenfor Donetsk. Flyplassen har den siste tiden byttet makthaver flere ganger. Vi gikk ut av bilen og tok bilder av de ødelagte bygningene. Asfalten på veien var full av hull og tomme patronhylser. Skilter varslet at man pga. miner ikke måtte forlate veiene.

Etter besiktigelsen av flyplassen, tok Alexander Zakhartsjenko oss med tilbake til byen for å spise middag med oss. I en privat og avslappet atmosfære utviklet det seg gode og konstruktive samtaler. Under det offisielle møtet tidligere på dagen, hadde stemningen i første omgang vært anspent og full av mistillit. Først da Zakhartsjenko merket at vi ikke kom med ferdige sannheter og løsninger, endret han væremåte. Nå svarte han utfyllende på alle våre spørsmål. Det virket som

om han ikke la skjul på noe. På mitt spørsmål om brudd på menneskerettigheter, svarte han at det i begynnelsen av krigen hadde forekommet brudd på menneskerettighetene, også fra Folkerepublikken Donetsk sin side. Men det ble slutt på vilkårlig justis og på vilkårlige brudd på menneskerettighetene etter etableringen av en regulær armé med faste strukturer. Han sa at han likevel ikke kunne garantere at en fascist, som voldtar en ung kvinne og blir oppdaget av en soldat fra DPR, blir stilt for retten. «Dette er en krig, og vi har sett og har bevis på at grusomme ting gjøres mot vår sivilbefolkning». Han nevnte flere eksempler. Så la han til at alle ukrainske soldater som kommer i fangenskap blir rimelig behandlet. De får medisinsk hjelp, og mødrene deres kan komme på besøk. Han anklaget myndighetene i Kiev for manglende svar på spørsmål angående savnede DPR soldater. «Vi har sendt hundrevis av navn til dem og spurt om de vet hvor disse guttene er, men vi får aldri svar».

Jeg spurte videre om Folkerepublikken Donetsk igjen kan gå sammen med Ukraina, hvis de hadde fått en ny regjering i Kiev, en regjering støttet av både EU og Russland. Han svarte at det vil avhenge av hva som skjer med den nåværende regjeringen og de mange tusen fascistene som har begått grusomme overgrep mot sivilbefolkningen. Uten en stor rettsprosess der alle disse blir dømt, kan ikke Ukraina vokse sammen igjen, mente han. Han sa: «I forkant av en slik rettsprosess vil alle disse fascistene forsøke å flykte over grensen til andre land i Europa for å unngå straff. Da er spørsmålet om dere i Europa virkelig vil ha slike folk».

Etter alt vi har hørt og opplevd i løpet av tre dager i Donetsk, er mitt inntrykk følgende: Hvis vi og vestlige media kaller innbyggerne i Folkerepublikken Donetsk for separatister og terrorister, og antar at Russland styrer hele Donbass, så fører dette ikke til dialog, men tvert imot til en motreaksjon som lukker dørene for dialog. I Donetsk og Lugansk dreier det seg ikke om noen få tusen mennesker, men om mange millioner. Disse har med stort flertall valgt Alexsander Zakhartsjenko som leder av Folkerepublikken Donetsk. Republikken fungerer allerede som en egen stat, med en fungerende administrasjon, regjering, utstedelse av egne pass, helsesystem, politi, skattevesen m.m. Dette må vi i Vesten akseptere, og legge press på regjeringen i Kiev til å ta det første skritt ved å åpne opp for forhandlinger på likt nivå mellom de to republikkene. Samtidig må vi i Vesten sette søkelyset på de mange fascistiske kreftene i Ukraina som kommer til å prøve å ødelegge enhver forhandlingsprosess. Uten forhandlinger går menneskeliv tapt hver eneste dag i Donbass. Vi kan beklage døde og skadde på begge sider. Tross alt er det allikevel Kiev som må ta det første skrittet ved å legge ned våpnene og tillate forhandlinger med den valgte regjeringen i Donetsk. Men Kiev har nå endret sin strategi, og kaller Donbass for et «midlertidig russisk okkupert område» istedenfor et «område med separatister». Dette har kun ett formål, for med denne formuleringen åpner folkeretten opp for at Kiev kan innkalle militær hjelp fra andre stater i kampen mot folkerepublikkene Donetsk og Lugansk.

Vår regjering kunne ha vært i en viktig nøkkelposisjon som megler mellom begge parter. Dessverre har vi de siste årene måttet konstatere at den norske regjering ikke har en selvstendig utenrikspolitikk. Den er nesten komplett avhengig av EU og USA og tar sjelden egne avgjørelser.


https://steigan.no/2018/04/terrorister-og-separatister-i-donetsk/