Foredrag fra Mons Lie

Mons Lie - Foredrag Som kirurg deltok jeg i Barentssamarbeidet, først som ansatt på Universitetssykehuset i Tromsø og senere på Ullevål sykehus.

Grensen mellom Russland og Norge var, under den kalde krigen, én av de to grensene mellom Nato og Warszawapakten. Den andre var i Tyrkia. De var begge sterkt militarisert og totalt stengt. Da Sovjeunionen gikk i oppløsning i 1991, ble grensen til Russland med ett åpnet. Det ble raskt knyttet kontakter mellom universitetet i Tromsø og det i Arkhangelsk; kontakter etablert av entusiaster fra norsk side, klart inspirert av århundres pomorhandel, og opplevelsen fra krigen og Sovjetarmeens frigjøringen av Finnmark i 1944-45. Og med åpne armer ble de mottatt av folkene på Russisk side som uttrykte glede over kontakten og over at isolasjonen var brutt. Noe senere var det, på Norsk politisk initiativ, at Barentssamarbeidet ble etablert, ved undertegningen av Kirkeneserklæringen i 1993, og som omfattet det nordlige Norge, Sverige og Finland og de nordøstlige oblastene i Russland, Murmansk, Karelen og Arkhangelsk. Senere har også Komi republikken blitt inkludert. Ideen var å opprette kontakter på kulturelle, økonomiske og medmenneskelige områder mellom folkene som hadde tilhørt hver sin side i den sterkt militariserte kalde krigen, de som, på grunn av den, var blitt forhindret fra enhver kontakt med hverandre. Barentssamarbeidet var tuftet på den politiske viljen til å bryte ned fiendebilder som den kalde krigen hadde bygget opp, pusset på, og brukt som argument og nødvendig forutsetning for gjensidig opprustning.

Gjennom mer enn 20 år har jeg vært med på Barentssamarbeidet, og oppbyggingen av høyspesialisert kirurgi in Arkhangelsk og Astrakhan ved det Kaspiske hav. Prosjektet har hatt deltakere fra flere norske universitetssykehus som har dekket et vidt spekter av spesialiteter. Kontaktflaten til russiske kolleger har vært tilsvarende stort og variert. Vi har operert sammen et utall ganger både i Russland og i Norge, vi har sammen arrangert internasjonale fagmøter, vi har diskutert politikk med hverandre og politikere, vi har veiledet stipendiater og undervist studenter. Og sist, men ikke minst, et stort antall har blitt nære venner. Jeg har opplevd de vanskelig 90 årene under Jeltsin med elendig økonomi, problemer med engangsutstyr og lønninger. Og jeg har sett hvordan alt dette ble bedre med Putin. Jeg har forstått hvorfor et så overveldende flertall i Russland støtter ham som president, selv om det er mye jeg ikke forstår i dette uendelig store nabolandet vårt.

Dette var bakgrunnen for mitt besøk til Krim i oktober i år, da jeg, som en av ni, ble med på en tur arrangert av «Folkediplomati Norge». Før avreise tok jeg kontakt med Det norske Utenriksdepartement for å høre hva de mente om at jeg reiste dit for å høre den «Krimske versjon» av det som skjedde i 2014. Deres versjon av det som førte til de strengeste sanksjonen Norge noen gang har iverksatt mot noe land. Jeg ble mottatt i UD og der informert om at Norge støttet seg til den Ukrainske oppfatningen, at Krim var militært okkupert av Russland på folkerettsstridig måte. En okkupasjon som Norge tok sterkt avstand fra. Den eneste lovlige måten å reise til Krim, er via Ukraina, dit man kan reise uten visum. Men å få visum til Krim fra Ukraina er ikke mulig. På denne bakgrunn frarådet regjeringen enhver å reise til Krim. Landets borgere er boikottet slik at ingen med pass derfra får innreise til Norge, all økonomisk eller organisert kontakt med landets borgere er forbudt, og pengeoverføringer gjennom bank fra Norge er gjort umulig. Forretningsvirksomhet med landet er forbudt. Kort sagt fraråder den norske regjering at norske borgere skal ha noen kontakt med borgere i Krim. Jeg ble gjort oppmerksom på at om jeg reiste dit kunne jeg bli brukt av russiske myndigheter, feilinformert, påvirket og bli tatt til inntekt for russiske interesser.

1

Vi reiste via Moskva med visum utstedt på den russiske ambassaden i Oslo. Vi medbrakte rubler i kontanter til dekking av alle utgifter, og reisen var ukomplisert. Vi ble mottatt av representanter fra den tyske avdelingen av «Folkediplomatiet». Vår kontaktmann, som snakket flytende russisk, representerte «Die Linke» i sitt lokale parlament i Tyskland, hadde familiebånd til den tyske kolonien i Krim og inngående kjennskap til landet og folket. Han var for en stor del ansvarlig for vårt opplegg og våre kontakter. Vi var to dager i Jalta, besøkte Livadia palasset der de tre siste Tsarene hadde sitt sommerslott, og der Jaltakonferansen ble holdt i 1945, Anton Tjekhovs hus der han skrev sine skuespill, Nikitski, en av verdens største botaniske hager anlagt i 1812, og Artek, verdens største feriekoloni som årlig samler 75000 barn fra alle verdens land. Vi bilte så til Krims hovedstad Simferopol hvorfra vi besøkte Sevastopol, havnen for både den Russiske og den Ukrainske Svartehavsflåten. Vi var på Hersones, der grekerne grunnla Sevastopol 500 år før Kristus, og der de bevarte ruinene og et stort museum gir et utrolig bilde av det antikke Grekenland. Vi var på Bakhtsjysaraj, hovedstaden for Krim-Khanakt fra år 1250 til 1783, og som nå er hovedstaden for Krim-Tartarene. Vi traff og hadde lang samtale med Mufti Emirali hajji Ablaev, lederen for moskeen i Simferopol, og som er den åndelige leder for Krim Tatarene. I tillegg la vi ned blomster på minnesmerker over falne og for de som ble deportert av Stalin, og vi besøkte krigsskueplasser fra Krimkrigen og andre verdenskrig. Vi hadde møter med ledende politikere og snakket med mange.

Under vårt opphold på Krim så vi ingen soldater eller militære kjøretøy, folk var åpne og meddelsomme og det hele stemte dårlig med bildet av et okkupert land.

Spørsmålet som vi søkte å få et svar på er om det referendum som ble holdt på Krim 16. mars 2014 var lovlig. På bakgrunn av dette valgresultatet ba regjeringen i Krim om å få bli en Autonom republikk i Den Russiske Føderasjon.

Hadde befolkningen folkerettslig lov til å løsrive seg fra Ukraina, slik Norge, ved folkeavstemning i 1905, bestemte å løsrive seg fra Sverige? Og var deres beslutning om å bli en autonom republikk i den Russiske Føderasjon legal, eller var det påtvunget dem, folkerettsstridig, fra Russisk side? Vestens, NATOs og USAs, svar på disse spørsmålene er at referendumet var folkerettsstridig, og at Russland har okkupert Krim med militærmakt. Og da er det også Norges holdning. Derfor boikotter vi det «okkuperte landet», og innfører restriksjoner mot Russland. Som Erna Solberg sa; forholdet mellom Norge og Russland kan aldri bli det samme etter dette. Av interesse i den forbindelse er den analytiske rapporten som ble utarbeidet av en gruppe på 6 eksperter og russisktalende internasjonale jurister, datert 21 juni 2017, vedrørende lovligheten av det referendum som ble holdt i Krim i 2014. Denne juridiske vurderingen har, så vidt jeg vet, ingen norske aviser referert eller kommentert.

Jeg vil derfor kort gi et referat av rapporten.

Den 23 februar 2014 ble det utført et statskupp i Kiev, i strid med artikkel 108 i den Ukrainske grunnlov, og støttet av fremmede makter. Den lovlig valgte presidenten, V. Yanukovich, ble fjernet. Med vold tok en gruppe makten, og den ukrainske grunnlov ble dermed satt ut av spill. Det oppstod lovløse tilstander i Ukraina. På Krim fortsatte de lovlige valgte statlige myndigheter sitt arbeid, og den autonome republikken utøvet begrenset suverenitet på sitt territorium i samsvar med dens grunnlov.

I følge paragraf 10 i den Ukrainske grunnlov av 1996 hadde Krim autonom status forankret i menneskerettighetene. Denne spesielle status er begrunnet med at Krim har et annet nasjonalt mønster enn Ukraina; 65% russere og 13% Krim Tartarer. Rettsreglene for den autonome republikken Krim er nedfelt i artikkel 138.2 og inkluderer «organisasjon og gjennomføring av lokale referendum». I den gjeldende situasjon , under reel trussel mot liv og sikkerhet for befolkningen i Krim, besluttet folket å ta skjebnen i egne hender og å holde et fredelig referendum, uten å henfalle til ekstreme tiltak.

2

Den 1. mars 2014 sendte Yanukovich følgende henvendelse til Putin: « Som den lovlig valgte presidenten i Ukraina erklærer jeg: protestene på Maidan og det ulovlige statskuppet i Kiev resulterte i at Ukraina befinner seg på kanten av borgerkrig. Kaos og anarki hersker, liv, sikkerhet og menneskerettigheter er i fare, særlig sør-vest i landet og i Krim. Under påvirkning av Vestlige land utøves terror og vold, mennesker blir forfulgt på grunn av språk og politisk oppfatning. På grunn av dette appellerer jeg til presidenten i Russland om å bruke Den Russiske Føderasjons væpnede styrker til å gjenopprette rettssikkerhet, fred, orden, stabilitet og forsvar av den Ukrainske nasjon».

Fordi Russlands Svartehavsflåte har sin hovedbase i Sevastopol, var det gjensidige avtaler mellom Russland og Ukraina som gjør plassering av russiske styrker på Ukrainsk territorium lovlig. De russiske styrkene kunne bevege seg rundt på Krim, slik det er nedfelt i den internasjonale avtalen mellom Russland og Ukraina, ratifisert av Verkhovna Rada. Tilstedeværelsen av tropper i Krim og byen Sevastopol i mars 2014 var i samsvar med den internasjonale avtalen datert 28. mai 1997. Tjenestemenn fra de væpnede styrker deltok ikke i opprettholdelse av lov og orden i og rundt stemmelokalene. Det sørget selvforsvarsgrupper og frivillige fra Krims egen befolkning for. Den 18 mars presiserte Russlands president at «Russland ikke sendte tropper til Krim, men bare omgrupperte de som allerede var der, uten å gå utover det maksimale antall bemanning som det var enighet om ved den Internasjonale avtalen». Disse tiltakene ble gjort for å beskytte «livene til borgerne i den Russiske Føderasjon, våre landsmenn og mannskaper i de væpnede styrker utplassert på Ukrainsk territorium i henhold til internasjonale avtaler».

Stilt overfor statskuppet i Kiev februar 2014, implementerte borgerne på Krim retten til selvforsvar og opprettet selvforsvarsgrupper med deltakelse av kosakker, milits sammen med en del av det lokale politi, under ledelse av den lovlig valgte presidenten V. Yanukovich og lederen for regjeringen i Krim, S. Aksyonov. Det samlede antall militser var omtrent 10.000. Disse var det som sørget for ro og orden i stemmelokalene under referendumet. Men de influerte ikke på utfallet av valget. Det Ukrainske forsvarsdepartement forberedte seg på å sende inn styrker for å forhindre folkeavstemningen. På grunn av de opprettede selvforsvarsgrupper, forble disse Ukrainske styrkene i sine kasserner og det og det kom ikke til noen væpnet konfrontasjon.

Folkeavstemningen i Krim 16 mars med en deltakelse av 83,1% av stemmeberettigede der 96,77% stemte for løsrivelse fra Ukraina, førte til en søknad fra Regjeringen i Krim om inntreden av den uavhengige staten Krim i den Russiske Føderasjon. Dette ble akseptert av Russland. Konklusjonen i dokumentet er at det her er snakk om løsrivelse fra Ukraina og frivillig innlemmelse i den Russiske Føderasjon og ikke en annektering fra Russisk side.

Lovligheten av referendumet på Krim styrkes ved resolusjonen i Supreme Council i den Russiske føderasjon, datert 21 mai 1992, No. 2809-1. som slår fast at Resolusjonen til Presidium til det øverste Sovjet, RSFSR datert 05.02.1954 vedrørende overføringen av regionen Krim fra RSFSR til det Ukrainske SSR, ikke var rettskraftig da det krenket RSFSR og rettslig prosedyre. Russisk høyesterett bestemte å gjenopprette det illegalt tapte territorium uten at Krim den gang ble et protektorat. Det legale vakuum, og den legale uklarhet omkring Krims status, ble løst etter 22 år på basis av et demokratisk uttrykk for befolkningens ønske.

Mons Lie, dr. med.